Det ville seg ikke med mann og fri... og selv om han kunne kjøre meg opp til camping, så var det fremdeles trøbbelet med å komme seg opp og ned bakken til stevneplassen...
 |
| Prinsen av Lillehammer |
 |
| Søtnos gjør byen |
 |
| ut på tur.... |
 |
| litt sol før kvelden faller på |
 |
| Lakseender - eller mjøspingviner tenker jeg.. de hoppa fra vannet rett opp på brygga, bare med beina.. |
Natta Lillehammer..
så hvordan skulle det løse seg???? Jeg kunne jo ikke kjøre sjøl heller???? E6 er farlig motorvei, i motsetning til E16 som er trygg til og fra jobb.... Sånn bortsett fra at den ikke er det.. ingen er trygge, så hvorfor holde på den dumme ideen? Så k a n s k j e jeg kunne komme meg dit.. men opp bakken? Nope..
men det var dit det pekte. Så vi kjørte rekognoseringstur noen dager før. Øya opp fra skjerm og bok. Inn her, se etter landemerke, pass på farta her...
Neste skrekk... en kines som hyler i bilen, prøver å komme seg ut, presser fram et anfall vi ikke har sett siden før medisinering... Det kan vi også tenke litt på. Sånn med jevne mellomrom gjennom dagen.. og natta... Fikk disp til å ha ham i hallen om det skulle bli nødvendig. Det letta alt
Det som ikke bekymra meg var hvordan det skulle gå i ringen på søndag. For målet der var å knuse tevlingstørken, og få Quartz til å bli i ringen og velge meg .
Kunne alt falle på plass? Med så mye som føles uoverkommelig?
Ja.
Vi var en matmor og en hund i bilen. Eskorte bak i tilfelle det var noe, og for å gi tilbakemelding på kjøring. Quartz sov hele veien.
Det gikk bra. Uvant å bare se på vei, og bare ane landskap fra industrifelt, skog, Mjøsa, tettsteder og jordflekker med gult korn istedet for å legge merke til omgivelsene. Verden utenfor bilen ble liksom mer uvirkelig
Vi kom fram til campingen. Jeg sjekka inn i hytte nr 5 og så satt jeg på opp bakken og fikk råd om hvor det var lurt å bremse og smarte filskifter. underveis Mer kunne en ikke trenge synes jeg. Nå gikk det på mot og sjøltillit
Mann dro hjem, og vi tok en runde i Lillehammer sentrum. Det er sjelden vi går bare vi to, så det var en stille affære. Andre hunder fikk oppmerksomhet, men ikke noe mer. Noen folk ville vi hilse på ,andre fikk bare ett blikk. Jo mer i fistel og iver , jo mer får man et vennlig sideblikk og ikke noe mer.
Så gikk vi til ro for kvelden. Det gikk fint, Litt småmurring for alt som passerte forbi hytta, men ikke noe jeg trengte å si ifra om. Quartz mangla matlyst, men det tok jeg helt kuli
Klump i magen og halv frokost før vi tok i tu med bakken. Det gikk helt helt fint, og fortere enn jeg fryktet. Det kjentes helt fantastisk å parkere.
Han slappet av i bilen. Jeg kikket til ham nå og da, men var stort sett opptatt med å dømme. Han sov, verdens søteste lille hundekringle. Det regnet og var ganske kjølig, så hallen var ikke noe sted for ham egentlig.
Så skulle vi ned. Litt klump i magen, men det gikk helt fint. Skifta filer, kjørte aldri feil. Tilbake på hytta spiste vi litt og så på regnet. Skravla i telefonen og synes i grunn det var greit med litt egentid. Da regnet ga seg litt over ni gikk vi en fin lang tur og møtte både kanadagjess og lakseender ( fant man ut) Sola tittet også fram
Våkna siste dag, Opptatt av å få pakka rett, kommet i gang og fått levert nøkkel . Frokost fikk jeg ta der oppe. Fordel med egen bil - en kan stable slik en vil. Det kan til og med ligge i bilen til man trenger det... Kjente det litt i magen.. turen hjem... åh... å komme hjem... ikke tenke på det.... turen hjem skal gå bra... en mil av gangen..
Bakken gikk flott, nøklene levert fra hytte nr 5 .
Jeg skifta til kostyme med en gang Sånn er det med klasse 1..
Vi var nummer tre inn i hw
Det var nok ikke så mange posisjoner å se, han svivde litt rundt ,men gikk aldri ut av ringen , og valgte meg. Jeg er fornøyd .Han var med meg , og ingen snus å snakke om. Vi er der jeg ventet... bare å fortsette
I Fs var vi nummer 5 inn. Nye morsomheter om russedressen min . De fleste har vel kastet sin, og helt ærlig.... hva annet enn kostyme til Kl kan man bruke den til? Og som det ser ut som skal vi bruke den en stund til.
Han fikk en siste bit kjøttbolle før vi gikk inn, og ett eller annet må ha satt seg fast for han ble sittende ute i ringen og stresse med det. Ikke vegring, bare feil fokus. Han fikk til masse. Samme godfølelsen her. Vi er der vi er forventet å være, hjem og trene mer.
Da premieutdelingen var ferdig ville jeg bare hjem. Men jeg var sikker på at det skulle gå bra. Lufta godt i skogen i litt varme fra sola, før han fikk en bit tørrfisk. Spillelista holdt seg på lett 80 talls pop, jeg holdt avstand og grei fart og så kilometerne ete seg nedover mot Oslo. Etter Eidsvold dukka skiltene til Gardermoen opp, og da var det nærmest sjarmøretappe igjen. Rampa på Jessheim sør, og deretter gamle gode veien under hjulene hjem.
Opp bakken til Neskollen våkna min lille passasjer, og rista seg, klar til å entre hjemmet. Piping da vi parkerte, men det er da lov.
Inn døra til stua ble vi møtt av en veldig glad Tengel. Han fikk dyp knurring og tannvisning til tilsvar. Noen har følt seg litt hevet over bermen denne helga! Vi gikk lang tur alle sammen. og etter tur var det på tide å herje og leke igjen. Tardis var mest opptatt av å ligge inntil meg, sånn at det var klart hvem som kontrollerte godene i huset. Man er ikke nestkommanderende for ingenting....
Jeg føler meg så rik og takknemlig etter denne helga .Alt som falt på plass, alle folka som er rundt og orker å planlegge slike arrangement.... mine fantastiske hunder, og hvor gøy sporten vår her. Ikke minst.. hvordan vi heier hverandre fram.
Trene mer ? Ja takk...
